Etter tre år er det fortsatt ikke fremlagt en eneste konkret, rettslig begrunnelse som påviser at dagens norske ordning er i strid med kapitalkravsforordningen, skriver Therese Riiser.
Denne kronikken, skrevet av adm. dir. Therese Riiser, ble publisert i FinansWatch 4. mars 2026.
I et nylig intervju i FinansWatch uttaler leder for Sparebankutvalget, Tore Bråthen, at «EBAs konklusjon er den samme som Sparebankutvalgets». Uttalelsen handler om egenkapitalbevisene i sparebankene, og hvorvidt de er i samsvar med EUs kapitalkravsforordning (CRR).
Overskriften gir inntrykk av at det foreligger en klar og uomtvistelig rettslig forpliktelse om å endre sparebankenes kapitalstruktur og prioritetsrekkefølge for dekning av underskudd for at kravene i CRR skal være oppfylt. Det gjør det ikke.
Tvert imot: Etter tre år med gjennomgang av rettskilder, dialog med norske og europeiske myndigheter og analyser fra flere fagmiljøer, er det fortsatt ikke fremlagt en eneste konkret, rettslig begrunnelse som påviser at dagens norske ordning er i strid med kapitalkravsforordningen. Det er fremsatt en tolkning, og det er gitt uttrykk for at enkelte mener kapitalstrukturen med egenkapitalbevis er komplisert, men det er ikke dokumentert et brudd.
CRR regulerer hvilke instrumenter som kan klassifiseres som ren kjernekapital (CET1). Norske sparebanker utsteder ett slikt kapitalinstrument: Egenkapitalbeviset. Dette oppfyller regelverkets krav.
Den påståtte konflikten oppstår først dersom man legger til grunn at den eierløse samfunnskapitalen skal anses som et selvstendig kapitalinstrument på linje med egenkapitalbevisene. Men denne forutsetningen følger ikke av ordlyden i CRR. Den bygger på en utvidende tolkning, ikke på en konkret bestemmelse i forordningen.
Uten dette premisset foreligger det ingen dokumentert regelkonflikt. Også Sparebankutvalget påpekte at det er «ikke grunn til å bestride at det i norske egenkapitalbevisbanker bare finnes ett utstedt egenkapitalinstrument».
Å fremstille situasjonen som om det foreligger én juridisk nødvendig løsning, gir derfor et misvisende bilde av rettstilstanden. Det avgjørende er hva CRR faktisk krever. Det foreligger en reell og legitim uenighet om hvordan regelverket skal forstås i møte med en særnorsk, men velfungerende kapitalmodell.
Det er et vesentlig skille, og det bør fremgå tydelig i en så avgjørende sak som denne: Når Sparebankutvalgets anbefalinger etter all sannsynlighet havner på finanskomiteens bord før sommeren en gang, står norske sparebanker og norsk bankstruktur overfor den mest avgjørende politiske behandlingen på flere tiår.