Sparebankforeningens vanskelige start

I Sparebankforeningens arkiv ligger det kopi av et brev fra bankdirektør Peter Ødegaard i Elverum til bankdirektør Kristian Bryn i Trondhjem Sparebank. Brevet er datert 1. desember 1923 og innholder en rekke ufine omtaler av Sparebankforeningens formann, administrerende direktør Carl Kierulf i Christiania Sparebank. 

Som dette avsnittet: ”Hvad er saa Kierulfs livsopfatning? Ja det er at sparebanksamfundet skal danne en smuk ramme om ham og hans institut, Christiania Sparebank. … Utrustet med et betydelig fond av forfængelighet og ærgjerrighet kan Kierulf ikka taale, at der kastes den mindste skygge paa hans solbeskinte vei.”

Ødegaard var på dette tidspunktet Sparebankforeningens nestformann – så her blåste det på toppen. Det anstrengte forholdet mellom de to bankdirektørene hadde bakgrunn i spenninger blant sparebankene har fulgt foreningen gjennom hele dens historie, knyttet til forholdet mellom by og land og mellom store og små sparebanker. Motsetningene kom så vidt til syne allerede på stiftelsesmøte til Sparebankforeningen, eller Centralforeningen for Norges sparebanker, i 1914.

Foreningen konstitueres

Lørdag den 26. september 1914 var det konstituerende møte i Centralforeningen for Norges sparebanker. I alt 95 sparebanker var representert i lokalene til Christiania Sparebank i Øvre Slottsgate 3, 75 ved personlig frammøte og 20 banker ved fullmakt. Totalt 113 banker hadde gitt den nye foreningen sin tilslutning. Dette var starten på et langt og fruktbart samarbeid som snart fyller 100 år. Etter selve stiftelsen ”samledes deltagerne som Christiania Sparebanks gjester til en enkel middag i handelsstandens forening” – i følge Aftenposten. Og: ”Nationaltheateret havde vist mødtet den opmerksomhed at invitere deltagerne til aftenens symfonikoncert”.

Vi kan gjette på at banksjefene var i en løftet stemning da de strømmet ut av den flotte teaterbygningen etter en vellykket konsert, der Johan Svendsens storslagne ”Kroningsmarsj” utgjorde finalen. Kanskje bankdirektør Ødegaard likevel følte en liten uro på vei ut av teateret. I Aftenpostens anmeldelse av kroningsmarsjen var det en liten reservasjon: I alt det oppløftende var det slik at ”man i sit indre kan høre paa en smule betænkelighed”.  Tvetydigheten i musikken kan ha bidratt til at Ødegaard litt betenkt så tilbake på den uenigheten som på stiftelsesmøte hadde oppstått mellom ham selv og verten for arrangementet, bankdirektør Kierulf. Og betenkt hadde han grunn til å være.

På stiftelsesmøtet hadde Kierulf innledet om hva sparebankforeningens oppgaver. Konkret foreslo Kierulf at det skulle opprettes et ”Clearing-House”, en sentral som først og fremst skulle formidle kontakt mellom sparebanker som hadde penger de gjerne ville ha plassert og sparebanker som gjerne tok i mot innskudd hos seg. En slik sentral ville bidra til at sparebankene brukte hverandre i stedet for forretningsbankene for å plassere innskudd.

I referatet fra stiftelsesmøtet het det til slutt: ”Direktør Ødegaard, Elverum Sparebank, fremhævet, at man ikke burde utelukke tanken om at opprette en centralbank for Norges sparebanker samt at Centralforeningen burde opta arbeidet hermed.” Denne forskjellen i visjon mellom et enkelt ”Clearing-House” og en fullverdig ”centralbank for Norges sparebanker” skulle rive og slite i foreningen de første årene, med Kierulf og Ødegaard som de sentrale motpoler.

Den kronglete veien til Fellesbanken

Den 1. mai 1920 åpnet ”Fellesbanken A/S opprettet av norske sparebanker”, til daglig ”Fellesbanken”, sin virksomhet i Øvre Slottsgate 7 i hovedstaden. Fellesbanken skulle være en fullverdig forretningsbank, slik bankdirektør Peter Ødegaard hadde arbeidet konsekvent for helt siden stiftelsesmøte i 1914.

Lenge hadde Ødegaard hele resten av styret mot seg, og til dels blitt aktivt motarbeidet. Først etter at Ødegaard hadde fått oppslutning for synspunktene sine fra flere banker utenfor styret og en rekke sparebanker hadde knyttet seg til arbeidet med etableringen av Bøndernes Bank i 1918, måtte også styret følge med. Svarene på et spørreskjema som ble sendt ut til medlemsbankene i desember 1918 viste at omtrent 2/3 av medlemmene gikk inn for en felles bank som omfattet alle vanlige bankforretninger.  Foreningens årsmøte i juni 1919 vedtok så med 176 mot 39 stemmer at foreningen skulle sende ut en aksjeinnbydelse for å opprette en egen sentralbank for sparebankene.

Bankdirektør Carl Kierulf kan ha hatt flere grunner til å motarbeide opprettelsen av en Fellesbanken. Som landets største sparebank ivaretok allerede Kierulfs bank en rekke oppgaver for mindre banker, som å ta i mot innskudd og påta seg inkasso. Christiania Sparebank ville gjerne utvide sine tjenester overfor de øvrige sparebankene, og end del andre større bysparebanker gjorde gjerne det samme i sine områder. Uansett ville selvsagt en ny forretningsbank i hovedstaden, med støtte fra Sparebankforeningen, kunne bli en tøff konkurrent for Kierulfs egen bank.

I en slags felles innstilling for Landmandsforbundet og Sparebankforningen der Ødegaard var sentral, slo fast at ”sparepenge og ledig kapital hadde tendens til i overveiende grad at samles i de større byers mæktige penginstituter”.  For egen del skrev Ødegaard at ”Strømmen af penge, som udenfra dirigeres til Kristiania, kan sparebankerne ved et centralinstitut lede udover landet igjen, dit hvor det maatte trænges.”

På festen etter Sparebankforeningens årsmøte i 1922 prøvde bankdirektør Anton Mika Bjørnaali å forklare og å se det produktive i motsetningene mellom Ødegaard og Kierulf. Bjørnaali pekte på at de to mennenes ulike syn skyldtes forskjellige utgangspunkt. Bjørnaali tok først utgangspunkt i Ødegaards navn og bakgrunn: ”Sprunget ut av norsk jord, grodd op av norsk bonderot, med bondens idealitet over seg”. Deretter henviste han til Kierulf: ”et norsk embedsmandssnavn og bymandsnavn av høi anseelse og respektabilitet, og rerpæsenternede bymandens skarpe realistiske sans.” Oppsummert: ”Vi har her bonde og bymand, landmand og borger med deres forskjellige utgangspunkter, vurderinger og livssyn.”

Bjørnaali var en forsoningens mann og understreket at han ville stemme på både Kierulf og Ødegaard til foreningens ulike tillitsverv. Bygd og by var like nødvendige for å få til et godt resultat av foreningens arbeid. Han avsluttet med å foreslå en skål for ”systemet Kierulf-Ødegaard”.

Og med ulike personer og banker som utgangspunkt har både samarbeidet og spenningen mellom by og land, systemet Kierulf-Ødegaard, vært levende i Sparebankforeningen i snart 100 år.

Denne artikkelen ble publisert i Sparebankbladet nr 6/7 2012 og er skrevet av Lars Thue.