Sparebankforeningens storhetstid: 1965 - 1984

”Sløydlæreren” som ble byggmester

–Hva slags bakgrunn hadde Helge Asdahl, spør jeg mine informanter i Sparebankforeningen. – Han var visst en slags sløydlærer, er det vanligste, og ofte lett ironiske svaret jag får. Litt av en sløydlærer, har jeg tenkt, som utviklet seg til en organisatorisk byggmester. 

Asdahl ble konstituert som administrerende direktør i Sparebankforeningen i 1965 og ble ansatt året etter, og han satt fram til 1984 da juristen Berit Klemetsen overtok. En sløydlærer som ble sittende som administrerende direktør i nesten 20 år – og som bygde opp foreningen fra et puslete lite sekretariat til en middels stor bedrift i et stort eget Sparebankenes Hus midt i Oslo sentrum. Ikke dårlig! Er det noe mer å si om mannen?

Av boka “Norske skulefolk” (1952) kan vi lese at Helge Asdahl var født i Nes på Romerike 22. februar 1924. Faren Erik Asdahl var bonde og kjøpmann. Helge Asdahl fikk eksamen ved Årnes middelskole i 1940 og Elverum lærerskole i 1946.  Året etter tok han artium og til slutt tok han tegnelinjen på Statens sløyd- og tegnelærerskole. Egentlig ingen dårlig utdannelse for en bondesønn på denne tida.

Asdahl arbeidet i skolen og i Forsvaret som velferdsoffiser og utdannelsesleder før han ble ansatt som opplæringskonsulent i Sparebankforeningen i 1960. At han gikk et år som konstituert direktør antyder at sløydlæreren ikke var noe selvsagt valg. Asdahl var ikke bare uten relevant høyere utdanning, han hadde heller ingen praksis fra bankvirksomhet. Det sies at formannen i foreningens styre, Arne Jensen, egentlig hadde ønsket seg tidligere generalsekretær i FN, Trygve Lie, som administrerende direktør. Slik gikk det altså ikke.

Fått med seg noe hjemmefra

Hva var det mannen for øvrig hadde av gode egenskaper? Asdahl må ha fått noe med seg fra familien på Romerike. En av brødrene, Kristian Asdahl, var en engasjert industripolitiker og stortingsrepresentant for Høyre. Den andre broren, Erland Asdahl, drev familiegården og var stortingsrepresentant for Senterpartiet. Dette ga selvsagt Asdahl gode kontakter i det politiske miljøet. Og under Asdahls ledelse utviklet Sparebankforeningen seg til en langt mer aktiv lobbyorganisasjon enn tidligere.

 Asdahl sørget blant annet for at foreningen fikk systematisert sin kontakt med finanskomiteen på Stortinget og kom med på dennes høringer. Og ikke minst: I 1981 hentet han inn økonomen Einar Forsbak fra Norges Bank som leder av foreningens økonomisk-politisk avdeling, noe som bidro til det faglige grunnlaget for Sparebankforeningens kontakt med myndighetene ble betydelig styrket.

Asdahl var ingen intellektuell, men han var energisk og utadvendt, flink til å bygge opp ting og bakgrunnen hans gjorde ham til en god informasjonsmedarbeider. Han var “stor og sterk” og “fylte rommet der han var”, har Berit Klemetsen sagt.

 Klemetsen er trolig en selvstendig grunn til Sparebankforeningens gode resultater i Asdahls direktørperiode. Klemetsen ble ansatt som juridisk konsulent i foreningen i 1965, samtidig som Asdahl begynte sitt arbeid som administrerende direktør. Etter hvert gikk hun over til å bli foreningens direksjonssekretær, og jobbet da med de samme sakene og tett opp til Asdahl. Kombinasjonen av Asdahls energi og utadvendthet og Klemetsens samvittighetsfulle grundighet gjorde dem til et godt lederteam.

En voksende organisasjon - i eget hus

Sparebankforeningens sekretariat og servicevirksomhet gjennomgikk en voldsom ekspansjon under Helge Asdahls ledelse. Når det gjaldt vekst, var disse årene Sparebankforeningens gullalder. Da Asdahl tiltrådte i 1965 hadde det som ble kalt sparebankenes sentralkontorer bare seks ansatte. Ti år senere, i 1975, var det 27 ansatte bare i administrasjon og konsulentvirksomhet, mens det var 16 ansatte funksjonærer som arbeidet med kasse, regnskap, arkiv, og som kontorsekretærer og -assistenter, ved hustrykkeriet og i budtjenesten.  Altså en økning fra seks til 43 i løpet av ti år.

Den 18. september 1978 flyttet foreningens medarbeidere inn i det flotte Sparebankenes Hus i Universitetsgaten 8. Huset rommet også administrasjonen til Sparebankenes sikringsfond og SPAMA, mens resten av lokalene ble leiet ut til forretninger og kontorer. “Dere har plassert dere midt i byens hjerte,” sa Oslos ordfører Albert Nordengen da han sto for den offisielle åpningen av huset 3. april året etter. Blant gjestene ved åpningen var direktør Hermod Skånland fra Norges Bank og finansminister Per Kleppe.

Tallet på ansatte nådde en topp med 60 ansatte rundt 1985, rett etter Asdahl var gått av. Bare i kantinen i Sparebankenes Hus var det da fire ansatte.  

Økt etterspørsel etter foreningens tjenester

Den langvarige og betydelige opptrapping av virksomheten skyldtes knapt bare Helge Asdahls ambisjoner, energi og vilje. Den økende konkurransen skapte økt etterspørsel etter foreningens ulike tjenester samtidig som bankenes økende forvaltningskapital sikret foreningen god kontingenttilførsel.

I 1965 sto 482 av landets 553 sparebanker som medlem av foreningen. Medlemmenes forvaltningskapital utgjorde 10,4 milliarder kroner, og 97 prosent av den samlede forvaltningskapitalen i sparebankene.  I 1985 år var det bare to av de 194 sparebankene som sto utenfor foreningen, og medlemsbedriftenes forvaltningskapital var økt til 158,5 milliarder. Kontingenten strømmet inn.  “Det var god bemanning og det var litt slapt. Vi hadde antakelig for god tilgang på penger,” oppsummerte Berit Klemetsen i et intervju.

Hva som var Asdahls største suksess? Det er ikke godt å si. I hans periode spilte foreningen en avgjørende rolle i strukturendringene i næringen. Den enkeltsak som kanskje var av størst betydning var at han klarte å presse finansminister Per Kleppe til å gå inn for en midlertidig skattefrihet for sparebankene. Fra 1976 og fram til 1983 slapp sparebankene både å betale inntektsskatt og formuesskatt til stat og kommune. Skattefriheten kom på et tidspunkt hvor sparebankenes stadig synkende egenkapital skapte stor bekymring i næringen. Dette var godt jobba av sløydlæreren!

Denne artikkelen ble trykket i Sparebankbladet nr 9 2013 og er skrevet av Lars Thue