Sparebankenes kulturkamp

“Innstilling er eit skuleeksempel på korleis teoretikarar og byråkratar kan klare å uhyrleggjere ei sak og på den måten fråta dei det verkelig gjeld, sjansen til å ta avgjerd ut fra eiga overtydning og ansvar. Det må ikkje gløymast at ein har med enkel jordnære folk å gjere, som handlar ut frå svært nøkterne føresetnader og som verkelg veit kva ein bygdas bank er.” 

Slik var tilbakemeldingen fra banksjefen i Stryn Sparebank på rapporten “Sparebankvesenets fremtidige utvikling” som Sparebankforeningen ga ut i 1974. Rapporten var utarbeidet av en komité der det satt seks banksjefer og tre professorer i økonomi. Professor Ole Myrvoll var komiteens leder.

Kulturkollisjon

Banksjefen i Stryn mente Myrvollkomiteens “uhyre av en innstilling” minnet om “en viss doktoravhandling ved NHH i 1957/58 der ein brøk på ca. 20 etasjar over og under jorda fylte ei heil side”. Brevet fra banksjefen var stilet til Sogn og Fjordane Sparebanklag, men kopi var sendt til Sparebankforeningen, fordi “dei bør ikkje miste kontakten med bygde-Norge der inne”.

Brevet fra Stryn er ikke bare et kuriøst innslag hentet fra Sparebankforeningens arkiv. Det antyder noe om kulturforskjeller både i sparebanknæringen og i Sparebankforeningen. Poenget er at forskjellene i kulturbakgrunn påvirket synet på hva som var riktig sparebankpolitikk og i hvilken retning næringen burde utvikles. Myrvollkomiteens innstilling argumenterte for fusjoner og større enheter i sparebanknæringen. Nøkkelordet var “distriktsbanker” eller “fylkesbanker”, banker som var store nok til å kunne betjene et moderne næringsliv som også vokste ut over sine lokale rammer.

Men innstilling skapte en forholdsvis bred opposisjon innad i Sparebankforeningen som organiserte seg i den såkalte “Grotten-gruppen”. Banksjef Jon D. Kjørnæs i Ringerike Sparebank var frontfiguren i denne opposisjonen. Navnet sitt fikk gruppen fordi den i en rekke år samlet seg til rådslagning i restaurant Grotten i Oslo før Sparebankforeningens årsmøter.

Smått er godt!

Det første møtet i Grotten-gruppen syntes nettopp foranlediget av Myrvollkomiteens arbeid. Et 50-talls banksjefer og tillitsmenn møttes i Oslo for å samrå seg. Gruppens medlemmer var ikke bare kritiske til komiteens rapport. De var også misfornøyde med Sparebankbladets og Sparebankforeningens håndtering av spørsmålet om små og store sparebanker. Kjørnæs sendte et 15 siders notat til alle landets sparebanker og til Sparebankforeningen der han oppsummerte synspunktene som var kommet fram på møtet. Notatet ble sendt i strategisk riktig i forkant av det ekstraordinære årsmøte i Sparebankforeningen som skulle behandle Myrvollkomiteens innstilling 13. mai 1975.

Notatet til Kjørnæs prøvde å vise svakheter ved Myrvollkomiteens argumenter for stordrift – og argumenterte til fordel for små og fleksible enheter. Notatet gikk dessuten langt i å antyde at komiteens anbefalinger trakk i retning av et brudd med selve sparebanktradisjonen: “Plankomiteen synes å ha glemt i sin utredning to vesentlige hovedfaktorer for norsk sparebankvesen, nemlig INNSKYTEREN og DEN LILLE MANN’s kapitalbehov.”  Det var ikke å undres over at bladet Næringsrevyen i april 1975 stilte følgende spørsmål til Grotten-gruppens leder: “Er det virkelig slik at Sparebankforeningens ekstraordinære årsmøte 13. mai vil bli et slags ‘gravøl’ over sparebankvesenet, banksjef Kjørnæs?” En tillitsvalgt i Sortland Sparebank skrev i Sparebankbladet at Myrvollkomiteens anbefalinger fortrengte “sparebankenes egentlig samfunnsoppgave og særlige formål, det å fremme sparing”. Han mente videre det var “forbausende at Sparebankforeningen vil sløyfe sparebankvesenet”.

På slutten av 1980-tallet fikk de små og mellomstore sparebankene en ny leder i banksjef Terje Mossin fra Sandnes Sparebank. Mossin hadde stor tro på de selvstendige, lokal sparebankene og var sterk motstander av de store sparebankfusjonene. I august 1989 meldte Dagens Næringsliv at en rekke mindre sparebanker vil danne ny forening i forbindelse med den etablerte Sparebankforeningens høstmøte i september samme år. Nå ble det riktignok ingen ny sparebankforening. I stedet ble det etablert en årlig fagdag for små og mellomstore banker.

En mangslungen sparebanktradisjon

Gjennom det meste av sparebankhistorien har det vært ulike meninger om hva som “egentlig” kjennetegner en sparebank. Diskusjonen rundt Myrvollkomiteen gir bare ett glimt inn i en lang kulturkamp. Allerede på 1880-tallet var det en debatt om hvorvidt sparebanker på en uheldig måte var i ferd med å utvikle seg til forretningsbanker. Næringslivets kredittbehov ble prioritert på bekostning av sparerne og personkundene. Striden rundt sparebanken Gjensidige NORs ønske om å bli aksjebank er et nyere eksempel på en debatt om sparebankidentitet og sparebankkultur. I februar 2001 gikk banksjef Harald Indresøvde i Sparebanken Volda Ørsta og styreleder i Terra-gruppen ut i avisene og krevde at Gjensidige NOR måtte slutte å kalle seg sparebank hvis fikk banken ble aksjeselskap. Dessuten måtte banken ut av Sparebankforeningen og Sparebankenes sikringsfond. Sparebankforeningen var dypt splittet i dette spørsmålet.

Hva som er den “egentlige” sparebankkulturen, sparebankidentiteten eller sparebanktradisjonen har vært et omstridt spørsmål i det meste av næringens historie. Dette er verdt å merke seg for de som engasjerer seg i det voksende antall sparebankstiftelser. Finansieringsvirksomhetsloven sier jo at disse stiftelsene “skal videreføre sparebanktradisjonene”. Sparebanktradisjonen og sparebankkulturen er altså ikke noe fast eller gitt, men en verktøykasse for å snekre sparebankpolitikk som forener sentrale verdier med aktuelle utfordringer.

Denne artikkelen ble trykket i Sparebankbladet nr 02 2013 og er skrevet av Lars Thue