Sparebankene som kvinnefrigjørere

Er det hold i overskriften til denne artikkelen? Har virkelig sparebankene bidratt til kvinnefrigjøring? De av oss som har bladd i noen av de mange sparbankhistoriene som er utgitt, finner stort sett bare bilder av menn, menn og atter menn – helt til historien kommer godt ut i annen halvdel av 1900-tallet. Likevel, ved framveksten av det norsk bank- og finanssystemet sto sparebankene i en særstilling for å fremme økonomisk uavhengighet for kvinner. 

Christiania Sparebank var landets første ordinære bank for innskudd og utlån da den ble etablert i 1822. Første paragraf i planen for banken, formålsparagrafen, ble innledet slik: “At mottage smaa Summer af Personer af begge Kjøn, i Særdeleshed af Arbeids- og Tjenestefolk, og gjøre disse Summer frugtbringende for eierne…”. Det spesielle her var formuleringen “af begge Kjøn”. I et samfunn der kvinner var umyndige og uten stemmerett, var det ingen selvfølge at kvinner skulle få ha egne bankkonti. Derfor måtte det understrekes særskilt. Formuleringene var omtrent den samme i alle de tidlige sparebankenes planer.

Tjenestepiken Ingeborg Marie Vogt

Å ha penger i banken bidro til økonomisk uavhengighet og økt selvfølelse – og gjorde det litt lettere for kvinner å kjempe videre for likestilling. Og kvinnene ble en betydelig gruppe innskytere i norske sparebanker.

På åpningsdagen til Christiania Sparebank i byens gamle rådhus, lørdag den 29. juni 1822, fikk banken 15 innskudd. Registrert innskyter nummer to i banken var tjenestepiken Ingeborg Marie Vogt – med et innskudd på fem spesidaler. Ingeborg Marie var dermed også den nest første innskyter i hele det norske bankvesenet. En annen kvinne fikk også penger på bok denne dagen, nemlig “Jomfru Nathalia Sophie Augusta Duborgh” – med to spesidaler.

I løpet av det første halvåret fikk Christiania Sparebank 301 innskytere, hvorav 31 “ugifte fruentimmer”, 26 tjenestepiker og 124 barn og 22 eldre mennesker av begge kjønn. Blant de vel 11237 innskyterne i 1867 var det 1034 “enker og koner”, 1440 “ugifte fruentimmer”, 1023 “tyende av kvindekjøn” og 3331 barn av begge kjønn. Også i landets øvrige sparebanker utgjorde kvinnelige innskytere et betydelig innslag.

Paternalismen og de kvinnelige bankkundene

Nå var det ikke Ingeborg Marie Vogt selv som stilte på rådhuset med fem spesidaler denne junidagen i 1822. I følge bankens kassebok ble pengene satt inn på Ingeborg Maries konto “ved Kapitain Døderlein”, eller Georg Michael Døderlein, som var hans fulle navn. Og før han satte inn pengene til Ingeborg Marie hadde han satt inn 20 spesidaler til barna sine.

På samme måte som barna, ble Ingeborg Marie gjenstand for husbondens faderlige omsorg – eller for den paternalismen som preget forholdet mellom husbond og tjenere på denne tida. På samme måte var det med en rekke av de øvrige innskuddene både fra kvinnelige og mannlige tjenestefolk. Husbonden forvaltet pengene til sitt tyende.

Paternalismen var ikke bare faderlig omsorg, det var også makt. Vi vet ikke om Ingeborg Marie selv ønsket å sette penger i banken – eller om innskuddet skjedde etter sterk tilskyndelse fra kapteinen. For øvrig var det knapt tilfeldig at det var kaptein Døderlein som sto først i køen for å sette inn penger i den første sparebanken. I 1824 flyttet Døderlein til Tønsberg der han ble tollkasserer og en pådriver for opprettelsen av Tønsberg Sparebank i 1847. Han ble også bankens første direksjonsformann.

For øvrig er det interessant at gifte kvinner var underrepresentert i innskuddsprotokollene. Mens ugifte kvinner formelt ble myndige til selv å disponere over egne midler og til å inngå kontrakter i 1863, forble gifte kvinner umyndige fram til 1888. De få stedene det deltok kvinner i etableringene av sparebankene, var det gjerne ugifte eller engker. ”Bemerkelsesverdig er det at der er tre kvinner med som stiftere,” skriver forfatteren av Sandar Sparebanks historie. Denne banken ble etablert i 1859/60 og de tre kvinnene som bidro til bankens grunnfond var alle enker. På samme måte med de tre kvinnene som bidro med penger til Christiansunds Sparebank. Mennene måtte dø før de gifte kvinnene vant sin økonomiske uavhengighet.

To milepæler for kvinner i næringen: 1885 og 1984

Bortsett fra tilrettelegging for kvinnelige innskytere, kan sparebankene knapt skryte på seg å ha vært langt i forkant av samfunnsutviklingen når det gjelder arbeidet for kvinnelig likestilling. Men det finnes noen klare lyspunkter, vi skal nevne to med nær på hundre års mellomrom.

I mai 1885 fikk norsk bankvesen sine to første kvinnelige funksjonærer, fru A. Johnsen og frøken Fredrikke Falkenberg, begge i Christiania Sparebank. Det var langt fra noen selvfølgelig beslutning. Etter hva vi vet var det verken i Norges Bank eller i noen forretningsbank kvinnelig ansatte på dette tidspunktet. Direksjonen fant at den “burde indtil videre forsøgsvis benytte kvindelig Assistance ved Modtagelse og Udbetaling af Indskud paa Kontrabøger”. Det ble ikke med det midlertidige forsøket. De to fortsatte å arbeide i banken i mange år. Likevel, dette var altså mer enn 50 år etter at banken var etablert. Stockholms Enskilda Bank hadde ansatt en kvinne allerede i 1857, antakelig som den første bank i verden.

Hva med Sparebankforeningen? Foreningens styrer og ledelse var fra starten i 1914 fullstendig mannsdominert. I 1932 fikk riktignok “frøken” Elsa Aas jobben som kontorassistent i foreningen. Hun fikk hjelp av “fru” Birgitte Rundstrøm som var kontorassistent ved Garantikassen for sparebanker. Og kvinnelig kontorhjelp fortsatte å være en del av Sparebankforeningens sekretariat.

I 1965 rykket imidlertid jurist Berit Klemetsen inn i foreningens lokaler. Hun hadde arbeidet som advokatfullmektig, dommerfullmektig og som saksbehandler i Justisdepartementet før hun kom til foreningen. Her fungerte hun blant annet som styre- eller direksjonssekretær – og samarbeidet tett med administrerende direktør Helge Asdahl. I 1978 fikk hun tittelen direktør og ble Asdahls stedfortreder. Så, i mai 1984 tok hun over som foreningens administrerende direktør, og satt til Einar Forsbak overtok i 1990. Klemetsen hadde da arbeidet i foreningen i 25 år.

Da jeg intervjuet Klemetsen i forbindelse med historieprosjektet spurte jeg om hun hadde reflektert rundt dette med å være kvinne i et sterkt mannsdominert miljø. “Å ja”, svarte Klemetsen, “det er klart det! Jeg ble veldig godt mottatt, fikk gjøre mye morsomt arbeide og ble møtt med respekt. Men hadde jeg vært mann, så hadde jeg nok vært litt tøffere!”

Kanskje det er kvinner i sparebanknæringen også i dag som kunne være litt tøffere?

Denne artikkelen ble trykket i Sparebankbladet nr 6/7 2013 og er skrevet av Lars Thue