Sparebankbladet og Hitlers "stimulerende førerskap"

Presidenten Paul von Hindenburg utnevnte Adolf Hitler til tysk rikskansler 30. januar 1933. I Sparebankbladets marsnummer samme år kommenterte redaktør Johan Halfdan Lyshoel maktskiftet. 

Redaktøren mente det var for tidlig å si noe bestemt om nasjonalsosialistenes økonomiske politikk, men ”deres hovedprogram, utryddelse av socialismen og den dermed følgende korrupsjon, avskaffelse av arbeidsløsheten, økning av produksjonen og sanering av finansene ser jo tiltalende ut”.

Fra da av meldte Lyshoel jevnlig fra utviklingen i Tyskland – gjennomgående med stor entusiasme. Først et godt stykke ute i 1939 kom noen mer betenkte kommentarer.

Viktig kilde

Sparebankbladet er en viktig kilde sparebankenes og Sparebankforeningens historie. Det første nummeret kom i februar 1918, men bladet fikk en klar profesjonalisering høsten 1924 da fagøkonomen og avismannen Johan Halfdan Lyshoel ble ansatt som redaktør. Sparebankbladet omtaler mange av de sakene som diskuteres i foreningen, det refereres fra viktige møter, det gjengis foredrag av sentrale aktører både i og utenfor foreningen, og det publiseres informativt stoff om sparebanker i fortid og samtid, både fra Norge og fra utlandet. Som fagøkonom kommenterte Lyshoel den økonomiske utviklingen, men også den økonomiske politikken. Og grenselandet mellom økonomifag og politikk kan være et ugreit område. Hvem var Sparebankbladets redaktør?

Økonomisk og politisk turbulens

Johan Halfdan Lyshol redigerte Sparebankbladet fra 1924 til han døde i 1952. Han var født i 1885 i Ørskog kommune på Sunnmøre og utdannet økonom ved Universitetet i Oslo i 1910. Han arbeidet senere først og fremst som journalist. Han var medarbeider og etter hvert redaktør i Morgenavisen i Bergen og senere redaktør av bransjebladet Jernindustri. Han utga boken ”Av krigens økonomiske og sociale problemer” i 1915 og ”Samhold og samarbeide i Norden” i 1916. Under andre verdenskrig skrev han to bøker, en bok om Telemarks-maleren Harald Kihle som kom i 1943 og en historiebok om Fellesbanken utgitt i 1945.

Lyshoel var redaktør av Sparebankbladet i en økonomisk turbulent tid, med krise og krig og store politiske endringer. Mens forretningsbankene hadde særlig store problemer på begynnelsen av 1920-tallet, fikk sparebankene for alvor føle krisen mot slutten av dette tiåret. Sparebankene hadde gitt store lån til kommunene, særlig til den kommunale byggingen av elektrisitetsverk. Norges Banks paripolitikk fra 1925, med en betydelig oppskrivning av kronas verdi, bidro til å forverre den kommunal gjeldskrisen som igjen førte til at mange sparebanker fikk problemer.

Lyshoel var av et bredere borgerlig miljø som så med bekymring på at hyppig skiftende mindretallsregjeringer mislyktes i å få økonomien på rett kjøl. I disse kretsene var det også stor uro over sosialistpartienes framgang. Det konservative Fedrelandslaget ble stiftet i 1925 og Nasjonal Samling i 1933. Bekymringen gikk godt utover de som var direkte knyttet til disse organisasjonene. Aviser som Nationen, Norges Handels- og Sjøfartstidende og Tidens Tegn var i perioder nært knyttet opp til disse tendensene. Noen mente også at Aftenposten var unnfallende overfor den framvoksende fascismen. Særlig den første tiden kunne det se ut som om Hitler representerte en vei ut av den økonomiske krisen som samtidig ivaretok hensynet til det private næringsliv. Slik oppfattet i hvert fall Sparebankbladets redaktør situasjonen.

Hitler ville ”sveise folket sammen”

I mars 1933, kort etter at Hitler kom til makten i Tyskland, ble Franklin D. Roosevelts president i USA. Lyshoel var til å begynne med like kritisk til Roosevelt som han var positiv til Hitler. I Sparebankbladet for november 1933 skriver han om hvordan Roosevelt og hans ”sosialistiske hjernetrust” bidro til at USA nærmet seg ”de russiske metoder”.  De amerikanske og russiske metoder var tvert imot de tyske, fordi ”Hitler vil at staten skal bruke penger til å sette det private næringsliv i sving. Socialistene plyndrer næringslivet til fordel for statsdrift.” Nasjonalsosialistene i Tyskland var, til tross for navnet, ikke tilhengere av en sosialistisk økonomi. De var tvert i mot ”tilhengere av det private initiativ, om enn under statens <I>stimulerende<P> førerskap”. Lyshoel oppsummerte i desember samme år at ”Hitler vil sveise folket sammen til en enhet, og hans økonomiske politikk må sees i forbindelse hermed”.

I april 1934 omtalte Lyshoel president Roosevelt som en diktator og mente presidentens ”planøkonomi” ble mer og mer planløs. Sommeren samme år er Lyshoel på reise i Tyskland og skriver to artikler om sine inntrykk. Hitlers maktovertakelse hadde ført til store endringer: ”Der var mer orden. Alt var velstelt – på landet og i byene. Overalt møtte man spor av en storstilet anleggsvirksomhet, nye fabrikker, nye veier, nye vogner, nye baner og atter og atter nye huser.”  I mars 1938 refererte Lyshoel til statistiske opplysninger som ”Hitler gav i sin store tale forleden” og som viste at Tyskland - så vel økonomisk som finansielt og socialt - hadde gjort store framskritt under nasjonalsosialistisk styre.

Våren 1939 var Lyshoel nok en gang i Tyskland og skrev om sine inntrykk. Denne gangen var det med noe større forbehold: ”Ved første øiekast får man et godt inntrykk. Ro, orden, presisjon og renslighet preger forholdene overalt, og menneskene er velklædte og tilsynelatende godt ernært. Særlig ser ungdommen kjekk og sportsmessig ut. Men trenger man litt under overflaten blir billedet straks alvorligere.” Prisene hadde steget raskere enn lønningene. Det var knapphet på viktige matvarer. Handelsbalansen var negativ og landet manglet viktige råstoffer og faglært arbeidskraft. Annekteringen av Østerrike og av Sudetenland fra Tsjekkoslovakia i 1938 hadde bidratt til problemene. Disse ”forsømte områdene” hadde foreløpig vært en økonomisk byrde.

Men fortsatt var tonen i kommentaren håpefull. Det var kjent nok ”at Hitler i det lengste motsetter sig nye byrder på befolkningen og søker alle midler for å bedre deres kår”. Lyshoel mente tyskerne like lite som andre ønsket krig: ”Dertil kjenner de krigens virkninger for godt.”

En beskjeden mann med klare meninger?

Det gikk ikke slik som Sparebankbladets redaktør hadde håpet. Tyskland invaderte Polen første september 1939, kort etter at Lyshoel hadde skrevet sin artikkel. Den andre verdenskrig var i gang. Lyshoel var redaktør av Sparebankbladet under hele okkupasjonen. Ingen ting tyder på at redaktøren ga okkupantene støtte, og han fortsatte altså som redaktør etter krigen. I forbindelse med 50-årsdagen i 1935 ble Lyshoel omtalt som en ”uforferdet og klar talsmann” for sparebankene. Sparebankforeningens formann, Hartvig Gundersen, beskrev Lyshoel som personlig beskjeden og tilbakeholden. Men hvis man ønsket redaktørens mening om en sak, var han like ”rettfrem og åpen” som i sine artikler.

Uansett, det var litt rart at ingen i Sparebankbladet kom med motforestillinger mot Lyshoels analyser av Hitler og Tyskland i mellomkrigstiden.

Denne artikkelen sto opprinnelig i Sparebankbladet nr 11 2012 og er skrevet av Lars Thue