Når fiffen begår underslag

Den 23. april 1858 kom Johannes Fredrik Kreutz på kne inn i kommunebygning i Ringsaker i Hedmark. Den tidligere kassereren i bygdas sparebank hadde begått et betydelig underslag og ba nå det samlede formannskapet om nåde. Han ble imidlertid raskt fjernet uten å ha fått framført verken bønn eller forklaring.

Umiddelbart før han ble arrestert hadde Kreutz forsøkt å gjemme 115 spesidaler i kakkelovnen sin. Kreuz var gift med datteren til gammelpresten, og han ville at kona skulle bruke disse pengene for å skaffe ham ekstraforpleining i arresten. Men prestedattera sladret til lensmannen. Kreuz ble dømt til tre år og åtte måneders straffarbeid.

En annerledes sparebankhistorie

Historien om den utro kasserer Kreutz er hentet fra Simen Skappels ”Ringsaker Sparebank 1847-1927” som kom i 1928. Skappels bok er en av de mest interessante sparebankhistorier som er skrevet. Skappel hadde en sjelden kombinasjon av faglig kompetanse på den ene side og en intim kjennskap til bygda og banken på den annen. Men hans nære forhold til bygda og ikke minst bankens ledelse har også gitt boka en slagside. Både hans rimelig ondsinnete framstilling av innflytteren, oppkomlingen og underslageren Johannes Kreutz og hans lett forherligende framstilling av sine egne familiemedlemmer er påtakelig. Men skjevhetene i framstillingen som ikke gjør boka mindre morsom å lese. Skappel gjengir for eksempel to lange nidviser som bygdefolk laget om Johannes Kreutz.

Simen Skappel (1866-1945) vokste opp på slektsgården Skapal, et av Ringsakers største gårdsbruk. Det var altså ikke rart at Skappel identifiserte seg med banken og dens menn. Faren Halvor engasjerte seg tungt i bygdas offentlige liv, var i flere perioder ordfører og sparebankens kasserer helt fra 1861 til 1904. Da overtok Simens bror Halfdan jobben. Nå var det gjerne kassererne som styrte sparebankene på denne tiden, og i 1921 fikk Halfdan Skappel tittelen administrerende direktør.  Det var også Halvdan som tok initiativ til at sparebankhistorien skulle skrives, selv om det formelt var styret som ga Simen Skappel oppdraget. Det er også verdt å nevne at forfatterens bestefar, Hans Skappel, var medlem av sparebankens forstanderskap og satt som revisor i årene 1851-56, altså en periode da Johannes Kreuz virket som bankens kasserer, men før underslaget ble oppdaget i 1858.

Simen Skappel selv jobbet også i flere år i sin ungdom med å hjelpe faren sin både med kassererjobben og gårdsgjerningen. Men etter landbruksskole, stipender og på ulike måter å ha skaffet seg kunnskaper om både statistikk, økonomi og historie var han ansatt som sekretær og senere kontorsjef i Statistisk Sentralbyrå i årene 1906-36. Hans mest anerkjente historiske verk er en avhandling om husmannsvesenet i Norge som han fikk Fridtjof Nansens pris for i 1922.

”Almuen er kun efterplaprere!

Det er mye spennende i Skappels bok, blant annet en grundig beskrivelse av næringslivet i Ringsaker, av måten sparebanken ble drevet på og gode drøftinger av innlån og utlån. Men det mest interessante er hvordan han forklarer Kreutz underslag både i sparebanken og i andre offentlige kasser. Her kommer hans nære kjennskap både til bygda og banken til sin rett. Og det er tydelig at Skappel mente at de mekanismene som gjorde seg gjeldende ved underslaget i Ringsaker også forekom andre steder: Folk flest har alt for stor respekt for mennesker i høye sosiale posisjoner – og er redde for å kritisere og å gå slike notabiliteter etter i sømmene.

Johannes Fredrik Kreutz hadde i utgangspunktet ingen høy sosial status. Han var fra Valdres, hadde gått i krambodlære hos en slektning i Moss og hadde deretter arbeidet hos ulike kjøpmenn i hovedstaden før presten i Ringsaker engasjerte han som ”håndskriver”. I 1833 giftet skriveren seg altså med prestens datter. Gjennom dette giftermålet ”fikk han formående velyndere på Ringsaker”, blant annet sorenskriveren, som var gift med en annen datter av gammelpresten. Skappel skriver: ”Kreutz vilde nok spille grand seigneur, og han hadde tillagt sig pasjoner som lå over hans stand og økonomiske evne. … Han omgikkes da med forkjærlighet ’store folk’, frimuerer var han også.” Og videre: ”Efter hva der fortelles har han vært en mann med stor selvfølelse, rent ut viktig og opblåst må han ha vært, og hadde hang til å leve over evne.”

I kraft av sin posisjon og sine forbindelser fikk Kreutz ansvaret ikke bare sparebankens kasse, men for en rekke offentlige kasser i Ringsaker. ”En slik mann var det vanskelig å avvise, når han behaget å inngi sin ansøkning om kassererposten ved den nyopprettede sparebank,” skriver Skappel. Kreutz var ikke så nøye med det formelle i rollen som bankkasserer. Normalt skulle det alltid sitte noen fra bankens direksjon sammen med kassereren når penger ble betalt inn og lån gitt. Men siden banken bare hadde åpningstid en gang i måneden, ble det tolket som imøtekommenhet når Kreutz lot folk komme innom ham privat å sette inn og ta ut penger. Å kritisere Kreutz for denne praksisen ville lett framstå som mistillit til en av bygdas beste menn. Og her er vi ved kjernen i Skappels analyse av underslaget: ”Det er nu engang slik at almuen driver en art herosdyrkelse med menn som har opnådd en viss posisjon innen bygden, og at denne forherligelse dulmer all kritikk og gjør folk blinde for de mindre heldige egenskaper som objektet kan være i besiddelse av. … En sparebankkasserer med anseelse og gode forbindelser kan i årevis ta av kassen … uten at nogen fatter mistanke. Dette bekrefter sig stadig.” Skappel mente dessuten at ”bygdens offentlige mening” ble formet nettopp av de samme eksklusive kretsene: ”Almuen er kun efterplaprere.”

Hvordan det gikk med Johannes Kreutz? Han slapp ut av Botsfengslet våren 1862, 51 år gammel og jobbet som kontorist og regnskapsfører i Kristiania. Så mye mer vet vi ikke.

Denne artikkelen ble trykket i Sparebankbladet nr 03 2012 og er skrevet av Lars Thue