Litt av en gjeng

De første sparebankene dukket ikke opp av seg selv. Det sto folk bak. Noen måtte gjøre sparebanktanken kjent og fremme den i offentligheten. Penger måtte mobiliseres til bankenes grunnfond. Bankens forstanderskap og direksjoner måtte fylles med dyktige og ansvarlige tillitsvalgte. Lokaler måtte skaffes og noen måtte være tilstede for å ta i mot penger, gi lån, føre regnskap og sørge for sikker oppbevaring og lønnsom plassering av sparepengene. Hvem sto bak etableringen av de første sparebankene?

Tegning av Niels Wulfsberg

Sparebankene kom først i de store byene. Opprettelsen av Christiania sparebank i 1822 ble fulgt av sparebanker i Bergen, Drammen og Trondheim i 1823 og året etter i Kristiansand.

Sparebankborgere i kamp mot ”Lysternes vilde Tummel”

Pådriverne bak disse tidligste etableringene var embetsmenn og næringsborgere, først og fremst kjøpmenn. Disse to gruppene var forskjellige, men sto på 1800-tallet i tett forbindelse med hverandre. De gikk i de samme selskaper, de samarbeidet om både næringsprosjekter og forvaltningsoppgaver og de fant ektefeller i hverandres krets. Sammen utgjorde de byenes overklasse. ”Sparebankborgerskapet” kan være en passende betegnelse på hele gruppa av grunnleggere bak disse tidlige bybankene.

Det var imidlertid embetsstanden som var den ledende av de to gruppene, både i samfunnet og i sparebankene. I alle de fem bankene ble embetsmenn formenn i direksjonene, blant dem var det to biskoper, biskop Jacob Neumann i Bergen sparebank og biskop Johan Storm Munch i Kristiansand. Geistlige var også godt representert i de øvrige sparebankenes direksjoner. Dette reflektert disse tidlige sparebankenes filantropiske karakter. Det finnes for øvrig knapt noe sterkere eksempel på koplingen mellom bank og katedral enn bankdirektør Jacob Neumanns innpisking av kunder til den nystartede Bergen Sparebank.

Den 2. mars 1823, dagen før sparebanken skulle åpne sine dører for innskudd, måtte prestene i Bergens kirker lese opp et hyrdebrev forfattet av biskopen. Her fikk sparebankideologien et kraftfullt uttrykk. I hyrdebrevet redegjorde Neumann for noe av tankene bak sparebankene. Disse ”mest gavnlige og velgjørende Indretninger” skulle sette ”kraftig Dæmning mod Usædelighed, Letsind og Overdaad” Fordelene ved sparebankene hadde ”allerede mangen Vildfaren sendt tilbage fra Usædelighedens Vei”. Disse vildfarene satte pengene i banken i stedet for å bruke dem ”i de Huse, hvor man for Penge kjøber Døden i berusende Drikke”. Gud selv overvåket sparingen: ”Nedlegg Eders Spareskilling … der, og Gud skal velsigne den for Eder til et Øieblik, da I ville ansee den for en funden Skat, eller for et Frelsens Middel fra Himlen. … O, vandre med Eders Overskud, saa ofte i det kunne, hen til dette Sparsommelighedens hellige Gjemmested, langt hellere, en at I skulle forøde det paa de vanhellige Steder, hvor Dyd og Sædelighed haanes under Lysternes vilde Tummel.”

Wulfsberg og grevinnen

Noen har omtalt Niels Wulfsberg som ”sparebankenes far”. Wulfsberg startet avisa Morgenbladet i 1819 der han i 1821 skrev en artikkel om sparebankvesenet og dets utbredelse i Europa, og han var sentral som pådriver for å få startet Christiania sparebank, selv om han ikke hørte med blant innbyderne. Trolig for å komme seg vekk fra selskapslivet i hovedstaden flyttet Wulfsberg til Dammen i 1823. Der tok han allerede samme år initiativet til å starte Drammen sparebank. Han satt også som formann for bankens direksjon fra starten og helt fram til 1850.

Biskop Jacob Neumann og Niels Wulfsberg hørte i en periode med til samme omgangskrets og var begge en del av det som kalles ”slekten fra 1814”, patriotiske embetsmenn og næringsborgere som tett knyttet til begivenhetene rundt kampen for norsk selvstendighet og utformingen av Grunnloven. Mange av de øvrige sparebankborgerne hørte også med her. Wulfsberg bidro i tillegg mer enn de fleste andre til å skape en borgerlig offentlighet tidlig på 1800-tallet, det vil si å tilrettelegge for en politisk og offentlig debatt om sentrale samfunnsspørsmål. I 1802 opprettet han en bokhandel i Christiania. Han startet flere aviser, og tillegg til Morgenbladet er også Drammens Tidende fortsatt under utgivelse. Blant de mange organisasjoner og foreninger han var med å stifte var det viktige Selskabet for Norges Vel i 1809. En noe mer eksklusiv forening var Wulfsbergs ”Conversationsclub af lutter studerede Folk” fra 1813.

Gitt sparebankenes formål om å fremme sedelighet og føre kamp mot lystenes vill tummel, kan deler av Wulfsbegs livsførsel framstå som lett paradoksal. Etter å ha tatt teologisk embetseksamen i 1801 fikk han jobb som huslærer hos den danske statsminister og greve Christian Reventlow. Denne jobben mistet han raskt da det ble oppdaget at han gjorde kur til grevinnen. På slutten av 1801 ble han likevel ordinert som tredjeprest i Vår Frelsers kirke i hovedstaden. Wulfsberg deltok her aktivt i selskapslivet, der han stadig opptrådte med egne dikt og vers. Noen mente denne selskapsløven var ”saa litet skikket til geistlig som vel mulig”, mens vennen Jacob Neumann skrev at Wulfsberg ”lever nu stundom lidt for frisk, og det er Skade for ham”.

Mye tyder på at han etter hvert roet seg noe. I 1813 søkte han stillingen som prest i Melhus. Biskop Frederik Barth skrev en attest for Wulfsberg der det het at ”hans Charakteer nu er bleven langt mer sat end i hans fyrige Ungdomsperiode og at de Overilelser hvortil raske og levende Genier letteligen henfalde, nu ere gangne over til en ligesaa rask og levende Borgervirksomhed.”

Uansett: Gjengen som sto bak opprettelsen av de første sparebankene i Norge var ikke bare initiativrike, fargerike og patriotiske. De var også del av en bredere europeisk elite der sparebankideen var et felles tankegods, og der selskapelighet og lyster av ulikt slag hadde et rimelig spillerom.

Denne artikkelen ble trykket i Sparebankbladet nr 02 2012 og er skrevet av Lars Thue