Historisk verk om sparebankene i Norge

I forbindelse med Sparebankforeningens 100-årsjubileim i 1914 vedtok styret at det skal utgis et historisk verk om sparebankene og Sparebankforeningens historie. 

Foto av forfatter Lars Thue

Styret fremhever den store betydning sparebankene og foreningen har hatt som viktige lokale og regionale finansinstitusjoner. Styret sier at er en naturlig del av samfunnsansvaret å få faghistorisk vurdering av sparebankenes virksomhet siden starten i 1822. Oppgaven med å skrive det historiske verket er det Senter for Næringslivshistorie ved BI som har fått.

Professor Lars Thue har fått i oppgave å lede arbeidet med sparebankenes historie. Han har tidligere, på oppdrag fra foreningens styre, utarbeidet et forprosjekt som har fått navnet, ”Forankring og forandring”.  I dette arbeidet har han samarbeidet med sin kollega professor Sverre Knutsen.  Thue fremholder at han også har hatt tett dialog med adm. direktør i Sparebankforeningen Arne Hyttnes, kommunikasjonsdirektør Per Oskar Figenschou i Sparebankforeningen samt adm. direktør Frode Helgerud i Sparebankstiftelsen DnB NOR.

 – Dette er personer som har sittet i sentrale posisjoner i næringen over tid, og de har også vært med å legge grunnlaget for mange av de viktigste beslutningene i næringen de siste 20 – 30 år, fremholder Thue.

Bred erfaring

Selv har Thue bred erfaring fra arbeid med næringspolitisk historieskrivning innenfor flere sektorer. Ikke minst har han arbeidet med sentrale bedrifter som ivaretar infrastrukturen i det norske samfunnet. Blant annet har han vært med på å skrive historien til Postens, Statskraft og Telenor.

- Jeg har også arbeidet med organisasjoner som gjennom aktiv politikerkontakt (lobbyvirksomhet) har som mål å påvirke politikere til å fatte vedtak som er i næringens interesse. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, som består av 160 kommuner rundt om i landet, er ett eksempel på en slik type organisasjon. Sparebankforeningen er også en organisasjon som arbeider mot politikere og myndigheter for å sikre sparebankene best mulig rammebetingelser, sier Thue.

Spenninger og motsetninger

Han fremhever at det i Sparebankenes historie er noen viktige forhold som fremstår som mer interessante enn andre.

- Det er nok slik at det tidvis har vært klare motsetningsforhold mellom sparebanken, og disse har stort sett gått mellom de store sparebankene etablert i byene, og sparebankene i distrikts-Norge. De store bankene har vært mer orientert mot forandring, mens de mindre sparebankene har tatt på seg rollen som forsvarere av de tradisjonelle sparebankverdiene.

Dette er problemstillinger som man knytter seg til strukturelle endringer i næringen, ikke minst i forbindelse fusjonsbølgen på 1970-tallet, da man bygget opp sterke distriktssparebanker og senere etableringen av regionbankene. Det har også vært ulike oppfatninger av eierforholdet i næringen, ikke minst med tanke på etableringen av aksjesparebanker. Fortsatt er det slik at de store sparebankene i byene har stått for forandring, mens mindre lokale sparebanker har ønsket å verne om ”den rene sparebankmodellen." Dette er forhold som må stå sentralt i beskrivelsen av den historiske fremstillingen av sparebanknæringen, fremholder Lars Thue.

Samfunnsbyggere

Thue er opptatt av å fremheve den store betydning sparebankene har hatt for utvikling og modernisering av det norske samfunnet, og den økonomiske veksten i kongeriket. Han ser  også sparebankene som viktige institusjoner i den norske demokratiseringsprosessen.

- Da den første sparebanken ble etablert i Oslo i 1822 ble det en viktig inspirasjonskilde for sosialt engasjerte personer rundt i landet. Sparebanktanken slo raskt rot både i byene og landkommunene.  Utover på 1830-tallet ble det stiftet en rekke sparebanker rundt om i landet. Tanken – og formålet - bak disse bankene var å bidra til at folk kunne sette av litt av sin lønn til sparing for å ha noe å falle tilbake på i dårlige tider, eller kanskje først og fremst for å sikre en økonomisk tryggere aldersdom.

 Norge var tidlig ute når det gjaldt å bygge lokalt demokrati. I 1837 kom formannskapslovene. Dette var den første overføring av politisk makt og styring fra sentrale myndigheter til kommunene.  Det nye lovverket var kimen til, og starten på en demokratiseringsprosess. Det ble etablert nye kommunale institusjoner, kooperative bedrifter, eksempelvis innenfor lokale meierier og andre bedrifter knyttet til landbruket. Sparebankene som var etablert ble styrt av lokale personer, gjerne byen eller bygdas beste menn ble en naturlig og viktig del av denne prosessen.

De nye institusjonene ga muligheter for omfattende lokalt samarbeid og kunnskapsdeling omkring organisering og økonomsk utvikling i norske lokalsamfunn. Den erfaring som ble høstet gjennom deltakelse i lokalt politisk arbeid, engasjement i den lokale sparebanken og i felles eide bedrifter utvilsomt hatt stor betydning for utviklingen av Norge frem mot unionsoppløsningen i 1905. Det er i en slik overordnet sammenheng man må se sparebankenes viktige bidrag med å drive frem by og landdistrikter på det økonomiske plan, og som sentrale institusjoner i nasjonsbyggingen, sier Thue.

Frem mot etableringen av Centralforeningen for Norges Sparebanker - i 1955 ble navnet endret til Sparebankforeningen. Før 1914 var sparebanksamarbeidet i stor grad knyttet til fylkeslag. Dette samarbeidet fortsatt også etter at foreningen ble stiftet, og helt fram til 1980 årene hadde de fylkeslagene en viktig posisjon i sparebankpolitisk sammenheng.

- Perioden fra de første sparebankene ble etablert og frem til 1914 kan kalles ”den formative periode, hvor sparebankene utviklet sin egenart og organisasjon.  I denne perioden definerte sparebankene seg som institusjoner først og fremst for allmenn sparing. Det er i også denne perioden sparebankene utvikler og befester sin sterke stilling i det norske samfunnet helt frem til i dag, sier Thue.

Fellesløsninger og allianser

Selv om det til tider har vært klare interesseforskjeller mellom til de mindre og de store aktørene i sparebanknæringen. Thue mener at når sparebankene i felleskap har gjort store løfte ved å bygge opp felles institusjoner, viser at samarbeidsmiljøet i næringen tross alt var sterkt. Han fremhever oppbyggingen av Fellesbanken, Fellesdata og Spama som viktige fellestiltak. Det samme gjelder for Sparebankenes arbeidsgiverforening og Sparebankenes sikringsfond. Sparebankforeningen har vært en sentral aktør i forhold til disse etableringene og forvaltningen av næringens egne organisasjoner, sier Thue.

Sparebankforeningen en katalysator

Thue fremhever at samarbeidet gjennom Sparebankforeningen har hatt stor betydning for den sterke stillingen sparebankene i dag har i norsk bank- og finansnæring.

- Foreningen har drevet næringspolitisk arbeid overfor myndighetene og offentligheten. I samarbeidet mellom sparebankene har foreningen vært en katalysator og en arena for å bygge felleskap både mellom banker. Foreningen har også spilt en sentral rolle i utviklingen av fellesinstitusjoner, infrastruktur. Foreningen har bidratt med faglig rådgivning overfor medlemmene på en rekke områder, sier Thue.

- Jeg mener at et historieverk som ser på bakgrunnen for, karakteren av og virkningen av skiftende samarbeid mellom sparebankene, vil være et godt tiltak for å forstå næringens særegne karakter og utvikling. Det vil også være et viktig bidrag til norsk økonomisk historie.  Sparebankforeningen har et svært godt og omfattende arkiv vil være helt sentralt i arbeidet med å fortelle historien om norsk sparebanknæring. I tillegg er det en rekke historiske bøker fra sparebanker rundt om i landet.  Disse vil være viktige for å belyse enkeltbankers utvikling.  I vårt arbeid vil vi ha behov for å besøke en del sparebanker og vi håper å bli godt mottatt, sier professor Lars Thue.

Denne artikkelen ble publisert i Sparebankbladet nr 4 2011 og er skrevet av Lars Thue