En eksemplarisk fortelling om sparing og moral

Onsdag den 21. april 1819 publiserte redaktør Niels Wulfsberg artikkelen “Besparelses-Cassen” i sitt nystartede Morgenbladet. Dette er trolig det aller første som ble publisert om sparebanker her i landet. Wulfsberg, som vi har tidligere omtalt i Sparebankbladet, skrev også tidlig andre sparebank-artikler – noe som bidro til bølgen av sparebanketableringer fra tidlig på 1820-tallet.

Artikkelen “Besparelses-Cassen” var blitt oversatt fra fransk og er en slags pedagogisk fabel. Den gir på en fortettet måte et innblikk i tankegangen bak etableringen av de første sparebankene. Det personlige ansvaret ble understreket både for de fattige og de rike. De fattige hadde selv et ansvar for å spare penger for å kunne møte arbeidsledighet, sykdom og alderdom. Og de rike hadde et ansvar for å hjelpe de fattige, enten direkte, eller ved å støtte filantropiske organisasjoner, som de første sparebankene jo var ment å være. Her følger en litt forkortet og modernisert gjenfortellingen av denne historiske historien.

Den rettskafne snekkemester

Hovedpersonen i fortellingen er den forstandige og rettskafne snekkermester Bruno som drev det største verkstedet i forstaden Saint-Antoine i Paris. Bruno var en “veldædig mand” som hjalp de ulykkelige. Dreieren Jean Michel var en av dem som Bruno hjalp og som han ble venner med. Michel “hadde det bedste hjerte; men han var svag”. Han bodde sammen med kona si, en sønn og en datter i et takkammer i Tempelgate.

En dag møtte Bruno en svært nedslått Michel. Dreieren var kommet tilbake fra fattigstuen der han hadde sett sin venn Pierre Gombaud død. Gombaud hadde vært en flittig boktrykker og kunne daglig tjene 6 franc. Likevel, ved første stans på arbeidsplassen var han nødt til å få hjelp fra fattigkommisjonen. Da han i tillegg ble syk, var det ingen annen utvei enn å ty til fattighuset, hvor han altså døde.

Forakt for en, der levede af lån

Bruno og Michel snakket alvorlig sammen om denne hendelsen. Trist var det at Gombaud i sine siste år også hadde opplevd “foragt, som en, der levede af lån og offentlig understøttelse”. Men det måtte innrømmes “at Gombaud selv var skyld deri, fordi han ei havde sammensparet nogle penge, hvilket han dog uden ubeqvemmelighet kunde have gjort”.

Michel følte at han i så måte hadde mye til felles med Gombaud. Han forsøkte å forsvare seg overfor Bruno, og henviste til alle utgiftene som trengte seg på, til vinkjelleren, til venner, til festdager og for å imøtekomme konas forfengelighet. Spesielt understreket Michel vanskelighetene ved å plassere små sparepenger på “en solid og frugtbringende måde”.

Mester Bruno gikk betenkt hjem. Men noen dager senere dro han fornøyd tilbake til Michel og ropte: “Glæd dem, fa’r Michel, nu er det ikke så vanskeligt mer at avlægge småe summer; det er deres og enhver franskmands egen skyld, når han ikke, om han er nok så fattig, til slutning bliver en capitalist”. Michels kone Genivieve, sønnen Frands og datteren Charlotte samlet seg med levende øyne, oppmerksomme ører og åpne munner rundt Bruno, og de gjentok med en forundret mine: “Å, å, capitalist!”

Bruno forklarte at det i framtiden bare ville være lediggjengere og forødere som ikke ville ha kapital å støtte seg på “i ulykkes-tilfælde og på deres gamle dage”. Snekkermesteren fortalte at “et samfund av rige og veldædige mennesker har just nu indrettet en besparelses-casse, som de bestyre uden egennytte og til almuens bedste”. Bruno viste med konkrete eksempler hvordan regelmessig sparing og renters rente kunne få små summer til å bli store. Så erklærte Bruno lille Charlotte “som capitalist”. Han hadde nemlig plassert 12 franc i besparelses-cassen i Charlottes navn, som en nyttårsgave. “Den lille pige var ude af sig selv af glæde”, hun var 14 år “flittig og geskæftig, som allerede holdtes for duelig til at vaske og stryge kniplinger”.

Mindre  i vinkjelleren  mer i sparekassen

Michel og familien begynte nå å sette penger i sparekassen. Michel måtte av den grunn legge litt mindre vekt på vinkjelleren og ta noen færre glass brennevin, men han følte seg til gjengeld “friere, agtværdigere” og som “en bedre fader og mand”.

Sønnen Frands var som søsteren “snild og fornuftig”, men led kvaler. Han visste ikke hvem han skulle gifte seg med, Victoria Girod eller Marie Pinson. Victoria var opptatt av forlystelser, men “hendes lille butrede næse havde gjort et stærkt indtryk på ynglingens hjerte”. Frands oppdaget imidlertid ved en tilfeldighet og til sin skuffelse at Victoria pantsatte noen tøyer hos gullsmeden for å kunne pynte seg med øreringer i forstadens dansesal. Like etter befant han seg plutselig utenfor nummer 104 i Richelieugaten, der sparekassen holdt til. Foran ham inn i sparekassen gikk en ung pike, kledt i “en simpel men reenlig verkens-klædning”. Det var Maria Pinson! Frands var ikke lenger i tvil. Han giftet seg med Maria, til familiens og mester Brunos store fornøyelse. Og i bryllupet drakk man selvsagt “besparelses-cassens skål”.

Denne artikkelen ble trykket i Sparebankbladet nr 1 2014 og er skrevet av Lars Thue.