Å konstruere sparebankenes historie

Jeg var på vei oppover Henrik Ibsens gate i Oslo en litt sur november formiddag i 2010. Klokka 13 skulle jeg møte administrerende direktør i Sparebankforeningen i Norge, Arne Hyttnes, i Finansnæringens Hus. Sparebankforeningen hadde gitt Senter for næringslivshistorie ved Handelshøyskolen BI i oppdrag å gjennomføre et tre måneders forprosjekt for å skissere opplegget for et eventuelt historieverk til Sparebankforeningens hundreårsjubileum 26. september 2014. Jeg hadde fått hovedansvaret for å utarbeide forprosjektet.

Uten tidligere å ha forsket på bank- eller finanshistorie var jeg etter et par måneders arbeid fullstendig overveldet av oppgavens omfang og det enorme stofftilfanget som forelå. Det dreide seg om over 190 år med historie om sparebanknæringen og 100 år med historie om Sparebankforeningen – som skulle sys sammen til én fortelling.

I Sparebankforeningens lokaler i 4. etasje i Universitetsgata 8 sto de grå arkivskapene på rekke og rad, i tillegg til hyllemeter på hyllemeter med arkivbokser, og i kjelleren var det flere rom med dokumenter, protokoller og over 90 årganger av Sparebankbladet. Det har vært over 600 sparebanker i dette landet på det meste, og svært mange av disse hadde én og ofte flere jubileumshistorier – og rundt om i landet fantes det arkiv etter disse bankene. Så var det alle jeg burde snakke med, alle offentlige dokumenter og alt som tidligere var skrevet om norsk bank- og finanshistorie. Litt orientert burde jeg vel også være om utviklingen i land det er naturlig å sammenlikne oss med.

Med hodet fylt av en kaotisk samling av inntrykk fra arkivdokumenter, intervjuer med folk som hadde vært aktive i foreningen og spredt lesing av litteratur skulle jeg altså møte Hyttnes, en mann som trolig ville være avgjørende for om vi fikk det hovedprosjektet som vi ønsket oss. Hadde jeg noe innspill å komme med? Var det noen underliggende orden i det materialet jeg hadde gjennomgått som jeg kunne formidle til Hyttnes?

Et eller annet sted mellom Utenriksdepartementet og Finansnæringens Hus grodde det fram en tankstruktur, et “grep”, som til slutt ble utgangspunktet både for innspillene i forprosjektet og i det videre arbeidet med jubileumsboka: “forandring og forankring”. Både samarbeidet og konfliktene i Sparebankforeningen har vært preget av denne dobbeltheten. Sparebankene samarbeidet om å få til forandring og fornyelse, som kompetanseutvikling, innføring av ny teknologi og bedre rammebetingelser for næringen. Slike forandringer var nødvendige for å klare konkurransen med forretningsbankene og dermed sikre at betydelige deler av finansnæringen fortsatt hadde forankring i den tradisjonelle sparebankkulturen. Konfliktene rundt denne dobbeltheten har gjerne vært knyttet til at de store bybankene har ønsket forandringer som har utfordret sider ved den etablerte sparebankkulturen som de mindre bygdebankene har lagt stor vekt på – som omdanning til fra selveid institusjon til aksjeselskap. Også en rekke andre viktige utviklingstrekk ved næringen fanges opp av denne dobbeltheten.

En annen historiker ville kunne ha funnet et annet “grep”, en annen måte å ordne og konstruere historien på. Uansett, historikeren kan ikke skrive om alt og trenger begrepsmessige redskaper for å lete seg fram og velge veier i jungelen av kilder og litteratur. Valget av redskaper påvirker innholdet i historikerens fortelling. Det er som med mange av de valgene som sparebanknæringens aktører har tatt gjennom tidene, de kunne ha vært gjort annerledes.

Denne artikkelen ble trykket i Sparebankbladet nr 4 2014 og er skrevet av Lars Thue.