Etter 41 år i banknæringen har han ingen planer om å gi seg

Foto: Finn Haugan

Tekst: Ragnar Falck

Foto: Ole Martin Wold

På ettersommeren i år kunne konsernsjef Finn Haugan i SpareBank1 SMN markere at han har sittet 25 år som toppleder i banken. Men, karrieren i bankverden startet lenge før dette. Da han kom til SMN, hadde han allerede 16 år bak seg i Forretningsbanken, som etter en større fusjon ble til Fokus Bank. 

– Da jeg var formelt ansatt i Sparebanken i mai 1991, varslet jeg daværende sjef Bjarne Borgersen i Fokus om at jeg hadde fått sjefsjobben i Midt-Norge. Da skjedde det noe spesielt. Borgersen hadde planlagt en lang ferie og spurte om jeg kunne overta ledelsen i banken så lenge han var bort. Jeg svarte ja, og ble konstituert som konsernsjef. Det var litt spesielt å være ansatt som konsernsjef i én bank og samtidig være konstituert toppleder hos hovedkonkurrenten.

I løpet av sommeren hadde jeg ett representasjonsoppdrag for Fokus. En amerikansk investor var på besøk i Trondheim. Jeg inviterte ham til lunsj på kontoret. Da han fikk se meg, mistet han nærmest fatninga. Han hadde nettopp vært i Sparebanken Midt-Norge, og der hadde de vist bilder av den nye sjefen som var ansatt.  Han kunne ikke fatte at dette gikk an at jeg var blitt ansatt i enén bank, og samtidig være konstituert som sjef hos hovedkonkurrenten. Der han kom fra var det slik at når man har fått en ny jobb, ja så sluttet man på dagen. 

Sendt på gangen

– Du kom til Sparebanken Midt-Norge i en tid da krisen i norsk bankvesen raste på sitt verste. Det ble vel en tøff jobb å lose banken i denne perioden. Ja det var det. Fokus var den banken som først fikk føle krisen, og banken ble overtatt av staten.  Den den ene sparebanken etter den andre sto til knes i problemer, det var nærmest kaos i sparebanknæringen. I Midt-Norge lå problemene rett under overflaten. Økonomisjefen, Kjell Fordal, fortalte at han orienterte bankens ledelse om situasjonen, men erkjennelsen hos toppledelsen var veldig svak, og de vegret seg for å ta fatt i problemene.

Derfor ble min første oppgave å identifisere hvor alvorlig situasjonene var. Jeg samlet bankens beste folk, og vi arbeidet frem en analyse av bankens reelle situasjon. Analysen viste at problemene var langt større enn det vi hadde sett for oss. Banken hadde negativ egenkapital og hadde stort behov for ny kapital. Derfor gikk vi i gang med å utarbeide en plan for hvordan vi skulle skaffe kapitalen.

 Vi ba om et møte med Norges Bank og Tormod Hermansen, som da var styreleder i Statens Banksikringsfond. Det vi fikk vi, og sporenstreks reise en liten delegasjon fra banken til Oslo for å møte dem som hadde makt til å avgjøre Sparebanken Midt-Norges fremtid.

Vi fikk møte Hermansen og hans stab klokken halv tre om natten. Vi fortalte om situasjonen i banken og la frem planen og en omfattende søknad om kapitaltilførsel. Det ble ingen dialog omkring dette. Vi ble rett og slett jaget på gangen med beskjed om å vente. Etter en stund ble vi innkalt til Hermansen og resten av Sikringsfondets styre. Hermanssen hadde en brysk mine i ansiktet, og vi fryktet at nå var løpet kjørt. Så sa han: «Dere får kapital, ta med planen og reis hjem og gjennomfør den. Vi vil ikke se dere her igjen.»  Realiteten var at vi faktisk fikk en god del mer kapital enn det vi hadde søkt om. Det bidro til at vi ganske raskt fikk Sparebanken Midt-Norge opp å stå. Hermansen så vi aldri noe mer til. Ikke før 15 år senere da jeg hadde gleden av å ha ham til lunsj i banken og kunne gjengi fra min notatbok ordrett den talen hadde holdt for oss en natt i 1991 da vi ble tilført kapitalen. Det gikk svært godt i banken, og etter to år kunne vi tilbakebetale de 500 millioner kronene vi hadde fått. I løpet av disse to årene hadde vi fått rydda opp i banken.

Les hele artikkelen i Sparebankbladet.