Tid for proporsjonalitet

Etterspillet etter den internasjonale finanskrisen i 2008 ledet til den mest dyptgripende nyregulering av finansmarkedene vi noen sinne har vært vitne til. Under mottoet ”Never again” møttes verdensledere og regulatoriske myndigheter med en felles ambisjon om strenge reguleringsmekanismer for bank og finans. 

Foto av Ole Morten Geving

Tøffe reguleringer skulle forhindre nye finansielle kriser og sørge for at bankene hadde rygg nok til å bære framtidige utfordringer. Ingen er uenige i dette. Det har vært åpenbart riktig å styrke finansnæringens soliditet, øke oppmerksomheten på risikoer både i den enkelte finansinstitusjon og på systemrisiko, sikre forbrukervernet og etablere et regulatorisk regime som kan reduserer risikoen for framtidige kriser.

Dog – regulering har en effekt, og det har en kostnad. Det påvirker hvordan bankene opptrer, og det skaper kostnadsdrivere i næringen som uunngåelig havner hos bankkundene i form av økte marginer og gebyrer. Derfor er det avgjørende viktig at reguleringene er målrettede og kalibrerte med hensyn til de samfunnsmålene som skal nås.

i dag, åtte år etter finanskrisen, er tidspunktet derfor kommet for å evaluere og vurdere hvordan reguleringen har virket, og justere kursen slik at bankene kan fylle sin samfunnsrolle og bidra til finansiering av vekst og næringsutvikling i alle deler av økonomien. Et viktig stikkord her er proporsjonalitet.

Banker har etter finanskrisen blitt regulert etter ”Single Rulebook”. Ett felles regelsett som gjelder alle banker, uavhengig av størrelse, kompleksitet og hvor store deler av verden virksomheten opererer i. Det betyr at Åsen Sparebank er underlagt de samme kravene som Deutsche Bank. Er dette fornuftig, kan man spørre? Skal virkelig små lokale sparebanker reguleres like strengt og omfattende som komplekse, multinasjonale finanskonsern, og ha de samme rapporteringskravene som virksomheter som har et vell av aktiviteter i alle deler av verden.

Les hele artikkelen i Sparebankbladet.