Vi viser til departementets to høringsutsendelser av 21.09. og 03.10.01.

1. De to høringsutsendelsene gjelder samme sak, og er foranlediget av departementets arbeid med en ny stortingsmelding om framtidig organisering av tinglysing i fast eiendom. Det hadde lettet vårt arbeid om problemstillingene hadde vært samlet i ett brev, med én høringsfrist, eller om departementet i det minste hadde varslet i det første brevet om at det i løpet av helt kort tid ville komme tilbake til andre sider av samme sak.

Vi tar i denne omgang opp kun det første brevet, om modellen med banker som mellommenn mellom publikum og registeret. Kommentarene knytter seg i første rekke til den modellen der mellommannen veileder publikum, tar imot dokument til tinglysing, lager et sammendrag for tinglysing i grunnboken ("ekstrahering"), skanner originaldokumentet, og sender både ekstraktet og det skannede dokumentet til registeret (Hardanger-modellen).

2. 80 - 90 % av all tinglysing i fast eiendom rekvireres av profesjonelle aktører, i første rekke banker og eiendomsmeglere. Bankenes lånedokumentasjon produseres i dag i all hovedsak elektronisk, i saksbehandlersystemene, men må til slutt printes ut på papir og underskrives av låntaker/pantsetter. Deretter må pantedokumentet sendes til tinglysing, for ekstrahering og skanning for elektronisk tinglysing i grunnboken, dvs reversering av prosessen.

Det vil gi grunnlag for en betydelig rasjonaliseringsgevinst når vi i løpet av relativt kort tid får på plass elektroniske signaturer, noe som igjen vil legge til rette for at pantedokument kan sendes elektronisk fra bankenes saksbehandlersystemer direkte til tinglysingsmyndigheten, uten å gå veien om et papirdokument. Det vil gi enklere rutiner både i bankene og på tinglysingskontorene, og bl a muliggjøre reduksjon av tinglysingsgebyrene. Som framholdt i bankforeningenes felles høringsuttalelse 23.12.1999 om NOU 1999:22 Domstolene i første instans, er det vår oppfatning at ett felles register for tinglysing i fast eiendom vil legge forholdene best til rette for en slik overgang. Samtidig frarår vi at en ved valget mellom ulike modeller for ett landsomfattende register, velger en modell som ikke har tatt høyde for slik elektronisk tinglysing i egentlig forstand.

3. Vi er redd for at modellen med banker som tinglysings-mellommenn undervurderer den kompetanse som er nødvendig. Det gjelder både med hensyn til veiledning av publikum, og spesielt dersom mellommannen også skal foreta ekstrahering av dokumentene.

Svært mange dokumenter vil riktignok være standardiserte, som f eks pantedokumenter. Men også her kan det oppstå mange juridiske spørsmål, om hvem som har kompetanse til å undertegne ved ulike selskapsformer, om prioritet og prioritetsvikelser, om opptrinnsrett, om forholdet mellom servitutter og pengeheftelser mv. Ved valg av organisatorisk løsning må en imidlertid ta høyde for også de mer spesielle og "individuelle" tinglysinger. Her vil det kunne kreves i hvert fall en viss grunnleggende innsikt i mange rettsområder, som skissert i departementets brev. Vi tilføyer i den forbindelse at av landets 130 sparebanker, som står for det finmaskede nettet av bankfilialer utover i landet, er det i dag kun snaut 20 som har egen/egne jurister i juridisk stilling, og da normalt kun ved bankens hovedkontor.

Det positive ved tanken om bankene som mellommenn ved tinglysing, er den nærhet en vil få mellom publikum og tinglysingsekspedisjonen: Er det en bank i bygda, vil en også ha et "tinglysingskontor" der. Men her ligger også svakhetene ved modellen. Bankfunksjonærene ved ekspedisjonskontorene, der banken møter publikum, er i første rekke fagfolk på bank og bankprodukter. De har ikke nødvendig kompetanse på et så vidt spesielt fagfelt som tinglysing. Selv om det alt vesentlige av bankenes tinglysing som nevnt er av relativt standardisert art, er bankenes arbeid med deres egne dokumenter til tinglysing sentralisert til en depotavdeling, enten kun én ved bankenes hovedkontor eller desentralisert ved region-hovedkontorer. Slik spesialisering anser våre medlemsbanker som helt nødvendig, for å få nødvendig kvalitet på tinglysings-dokumentene.

Vi kan videre vise til kontofører-virksomhet i Verdipapirsentralen. Registrering i VPS av rettigheter i finansielle instrumenter er et relativt smalt og banknært faglig felt, sett i forhold til alle de spørsmål som kan reise seg ved tinglysing i fast eiendom. Likevel er det bare ca 50 av landets 130 sparebanker som har gått inn som kontoførere i VPS. I tillegg kommer ca 70 sparebanker som har koblet seg opp som såkalte "relaterte kontoførere" via Gjensidige NOR sparebank, men det er en svært begrenset virksomhet disse relaterte kontoførerne kan utføre selv. Bl a må pantsettelser av finansielle instrumenter sendes som papirdokument til Gjensidige NOR, for registrering derfra. Og også internt i Gjensidige NOR er kontofører-virksomheten sentralisert til ett kontor: Registrering av rettigheter i VPS krever spesialkompetanse, som en ikke kan forvente å finne ved avdelingskontorer eller filialer.

4. Departementets spørsmål om det er en forutsetning at bankene får betalt for eventuell mellommanntjeneste, anser vi som helt retorisk. Vi legger til grunn at heller ikke departementet ville finne det akseptabelt om andre bankkunder indirekte skulle måtte betale bankens kostnader ved en slik tjeneste. Antagelig burde kostnadsdekning skje ved godtgjørelse fra det sentrale registeret, dvs ikke ved et separat kundegebyr. Som en av flere modeller kunne en tenkt seg at mellommennene beholdt tinglysingsgebyret i sin helhet, mot at de som gruppe svarte for kostnadene ved driften av det sentrale registeret.

5. Om mellommannsmodellen velges, legger vi til grunn at det kun kan bli tale om skyldansvar for mellommannen dersom det oppstår tap som følge av feil i tinglysingen, dvs at det objektive ansvar staten har i dag forblir på statens hånd. Men risikoen for erstatnings-ansvar må vektlegges ved bankenes vurdering av spørsmålet: Den som tar betalt for en tjeneste, får fort et strengt profesjonsansvar for kvaliteten av tjenesten.

6. Det er den enkelte sparebank, og ikke Sparebankforeningen, som må ta stilling til hvorvidt den finner det interessant å gå inn på mellommannsvirksomhet i tinglysing som et nytt forretningsområde.

Dersom en sparebank velger å gå inn på et slikt område, vil den også måtte sette av nødvendige ressurser til det. Utover det er det vanskelig for Sparebankforeningen som sådan å gi uttrykk for noe om ressurstildeling.

Som ledd i vårt arbeid med departementets høringsutsendelse, har saken vært forelagt et utvalg medlemsbanker. Oppfatningen har vært helt entydig: Bankene har ansett det som helt uaktuelt å påta seg oppgaven som mellommann ved tinglysing.

I et notat 23.03.2001 fra Hardangerrådet, som rådet framla i et møte med Stortingets justis-komité, heter det at "Banknæringa er tiltenkt ei sentral rolle i konseptet, og løysinga er drøfta med både bankforeninga og sparebankforeninga". Formuleringen etterlater inntrykk av at Sparebankforeningen går god for modellen. Som det framgår er det ikke dekning for en slik anførsel. Det er også noe misvisende å si at Sparebankforeningen har vært i drøftelser med Hardangerrådet overhodet: I 1999 var vi invitert til et møte der Hardangermodellen ble presentert, men uten at det da ble noen realitetsdrøftelse. Etter det har det ikke vært noen møter eller korrespondanse .

7. Vi nevner at banker som mellommenn for publikum ved tinglysing, etter forholdene ville kunne reise habilitetsspørsmål, i og med at banken ofte vil vært panthaver/potensiell panthaver i samme eiendom.

Det kan også reises spørsmål om en slik virksomhet fra bankenes side ville være i strid med dagens banklovgivning, evt med domsolloven kap 11 om rettshjelpvirksomhet. Men slike problemer kan selvsagt løses gjennom lex specialis.

8. Avslutningsvis vil vi gjerne understreke at de gode erfaringene med Brønnøysund-registrene, viser at denne type virksomhet meget vel kan legges til distriktene.

Det er godt mulig at Ullensvang i Hardanger kan være et velegnet sted for plassering av et landsdekkende register for tinglysing i fast eiendom. Det har vi ikke grunnlag for å ta nærmere standpunkt til, ut fra det som nå foreligger, like lite som vi nå kan ta standpunkt til eventuell plassering i Brønnøysund, Hønefoss eller andre steder. Men den modellen som Hardangerrådet har valgt å basere seg på, med banker som mellommenn, er etter vårt beste skjønn helt urealistisk.

Med vennlig hilsen
SPAREBANKFORENINGEN I NORGE

Einar Forsbak
Sven L´Abée-Lund